mandag 4. desember 2017

Lesemåned november 2017

Fire leste bøker i november er ikke akkurat imponerende (selv om det skal sies at jeg leste de siste sidene i en 400-siders bok 1. desember, den burde egentlig stått på novemberlisten...). Tror jeg leser litt for mange bøker på en gang og kommer meg ikke helt i mål med noen. Tre norske og en svensk, tre romaner og en sakprosa, tre menn og en kvinne.

Toni Morrison - Sangen om Salomon
Endelig fikk jeg lest boken jeg liker å understreke at var en gave fra forfatteren. Om Mjælkemanns oppvekst som priviligert afroamerikaner på 50-tallet, hans leting etter røtter, opphav og familiehemmeligheter, og om segregering og rasebevissthet. Fengende, interessant og uforutsigbart, og hederlig omtale til oversetteren, som har jobbet hardt for å få på plass en noenlunde troverdig sosiolekt. Å lese om USAs rasepolitiske historie er litt som å lese om holocaust - jeg tror jeg har lest nok til å vite hvor grusomt det var, men jeg blir stadig sjokkert likevel. (egen bokhylle)

Eddie Persson - Opera : död, dårar och doktorer
En over middels operainteressert lege som skriver om sykdom og død i kjente operaer. Første kapittel inneholder bl.a. tabeller med oversikt over dødsårsaker, hvem som dør og hvem som forårsaker andres død, fordelt på stemmer. Det er en risikosport å være sopran... Kjente og mindre kjente operagestalter får sin fysiske og mentale helbred (eller mangel på...) analysert og diagnostisert, operaleger gås nærmere etter i sømmene og innflytelsen ekte leger og medisinfagets historiske utvikling har hatt på operalitteraturen redegjøres for. En underholdende og opplysende bok - veldig subjektiv, med mer enn en anelse sarkasmer spredt utover (jeg er alltid tilhenger av sarkasmer). Det blir litt mye leger og medisinsk historie for meg innimellom - jeg er mer interessert i opera-delen. (Egen bokhylle)


Med Carmen og resten av operahistorien i Slottsparken (men ikke i november - tror leseutesesongen må anses som over nå...)

Jan Guillou - 1968
Ingen bokhøst uten et nytt bind i Brobygger-serien til Jan Guillou. Jeg hatt fått familietreet jeg etterlyste i forrige bok, det takker jeg for... Slekten går videre, nå i det opprørske 1968 og prinsipper og pragmatisme er ikke alltid like lett å forene. Særlig ikke når man gjerne vil være progressiv, men er belemret med overklasseoppdragelse og gode manérer og vinkunnskaper og sånne ting. Stort sett ganske underholdende - en av de bedre bøkene i serien, egentlig. I tillegg til det evige dameproblemet (han har fortsatt ikke lært seg å skrive om kvinner og/eller følelsesliv.) irriterer jeg meg litt over småting som at boka er skrevet i tredjeperson entall, men innimellom dukker det opp vi-setninger. Det er stort sett åpenbart hvem "vi" er, men det er jo feil... Lurer på om det kan ligge litt oversettelsesproblemer her, svenskene har jo tidvis en litt annen pronomenbruk enn vi har på norsk. Dessuten stusser jeg på enkelte anakronismer, som når det snakkes om utskrifter. Og det var vel ikke så vanlig at privatpersoner hadde oppvaskmaskin (særlig ikke på hytta) at det må kommenteres og forklares med politiske prinsipper...? (lånt på biblioteket)


På hotellseminar med Guillou og medbrakt teutstyr.

Villy Solheim - Alle dine brenninger
Om generasjonskonflikter og fiske, predikanter, bedehus, gudstro og opprør i et lite fiskevær nordpå, fra slutten av 40-tallet og framover. Språket er så godt at den nesten overvinner all min motstand mot altfor radikalt bokmål, og replikkene smeller på kav nordlandsk. Underholdningsromanene kunne lære mye her om antydningens kunst - her fortelles egentlig bare utvalgte deler av begynnelsen og slutten på historien. Resten får leseren bare hint om og må fylle ut resten selv, uten at det føles som en ufullstendig bok på noen måte. Det florerer med usjarmerende mannfolk - #metoo forteller ikke akkurat noe nytt... (lånt på biblioteket - den kom i 2009 og vår eksemplar har nok vært uberørt av menneskehender siden...)



Årstidsrelevant lesing av mer praktisk art...

lørdag 2. desember 2017

Ibsens samlede og andre verneverdigheter



Før:
Henrik Ibsen: Samlede verker i to bind, Bokklubbene 1991.


Nå:
Henrik Ibsen: Samlede værker i åtte bind, Gyldendal 1914.

Enkelte ting er verdt å rydde plass i en full bokhylle for...

Et besteforeldrehus skal ryddes og tømmes for alt, inkludert bøker. Da kommer jo enkeltes svakhet for gamle bøker (bevis A: 1866-utgaven av Brand til venstre i bildet) til overflaten. Siden jeg ikke har så mye plass til overs lot jeg de andre bokseriene gå, men akkurat Ibsen leser jeg jo faktisk fra tid til annen, så han forsvarer sin plass.


Dessuten ble det jo noen enkeltbøker også: Francis Bull: Minner og tradisjoner (1946), Edna Ferber: Teaterbåten (1947), Olaf Bull: Samlede dikte (1934), Helen Dickmar: Danserinden (1918), Danske kærlighetsdikte (1916)


Elegant tittelblad. Jeg kjenner hverken til tittel eller forfatter, men store norske leksikon kan fortelle at navnet er et pseudomyn og at forfatteren var inspirert av bl.a. Camilla Collet og Ibsens kvinneskikkelser - det virker jo lovende.


Bedre kjent som Show Boat - Ol' man river,  Ava Gardner og musikalhelten med det fantastiske navnet Gaylord. Om boka er bedre enn filmen gjenstår å se...


Kærlighetsdikte i lommeformat.

På enkelte områder vil e-bøker alltid komme til kort...

mandag 6. november 2017

Lesemåned oktober 2017

Jeg leste internasjonalt i oktober - både Chile og Kina var representert, i tillegg til årets britisk-japanske Nobelprisvinner. Ikke like internasjonalt på språkfronten - en på svensk og resten norsk. Trenden med å lese nedstøvede bøker med lang fartstid som ulest i bokhylla fortsetter, og det er en sjeldent mannsdominert måned med fem menn og bare to damer - og bare skjønnlitteratur.

Kazuo Ishiguro - Resten av dagen
Nydelig liten bok om den aldrende butleren som er på biltur og ser tilbake på sitt liv og virke - og forteller adskillig mer om både seg selv og begivenheten rundt ham enn det han selv er klar over. Jeg elsker språket - selvfølgelig burde jeg vel lest den på engelsk, men selv på norsk skinner det av konservativ gammel brite. Tror jeg må gjense filmen en dag, det er minst 20 år siden sist. (lånt på biblioteket)

Hernán Rivera Letelier - Filmberätterskan
Filmberätterskan er en veskevennlig liten flis av en bok - 111 sider, 44 små kapitler. En liten gruveby i Atacamaørkenen i Chile, en gang tidlig på 60-tallet: 11 år gamle María Margarita går på kino nesten hver kveld og går så hjem og gjenforteller alle filmene for faren og brødrene - de har bare råd til én billett og hun er best til å gjenfortelle. Så god er hun at hele byen etterhvert kommer for å høre på henne, enten de kan gå på kino eller ikke. Men så kommer fjernsynet og revolusjonen... Bittersøt, usentimental og litt nostalgisk, men det går litt fort unna på slutten. (nyinnkjøpt, fra en bruktbutikk i Stockholm i sommer)

Rare ting man finner gjenglemt i gamle bøker: En tegning av en vannkoker...


Jeffrey Eugenides - Middelsex
Noen bøker trenger en ny sjanse. Det gjenglemte bokmerket litt før halvveis avslørte hvor det buttet sist jeg prøvde, for et tiår eller så siden. Denne gangen tok det meg to dager å komme lenger enn det, det er jo en strålende bok. Ikke minst språket, som oversetteren også fortjener hederlig omtale for. Bare det å bruke et ord som "husvalende"... Jeg kan ikke fatte og begripe hva som var problemet sist jeg prøvde... Den har jo alt jeg ønsker meg av en roman - flere generasjoner og stort og variert persongalleri, uforutsigbar historie med overraskende vendinger, godt og rikt språk og en tydelig fortellerstemme, samt mye trivia å plukke opp underveis. Høyt på listen over årets leseopplevelser. (egen bokhylle)

Hong Ying - Svikets sommer
Den aktuelle sommeren er 1989, og boka begynner i det studentopprøret på Den Himmelske Freds Plass knuses. Politikk og opprør, feminisme og seksuell frigjøring. Kanskje det mest overraskende: hvor streng seksualmoralen var (er?). Bok av det slaget hvor miljøet egentlig er mer spennende enn handlingen. Den norske utgaven er fra 1997, da var boka forbudt i Kina, står det i baksideteksten. Hvorvidt den fortsatt er det vet jeg ikke. (egen bokhylle, kassert bibliotekseksemplar)

Kolbein Falkeid - Øyet og virkeligheten
Kolbein Falkeid ble månedens nattbordpoet - ikke helt uten sammenheng med at jeg fikk utdrag fra den servert på lunsj og lyrikk på Det Norske Teatret tidligere i høst. En eldre manns poetiske hverdagsbetraktninger om livet - ettertenksomt, nostalgisk og humoristisk om hverandre. (lånt på biblioteket)

Det var fortsatt lese-ute-vær.


Niels Fredrik Dahl - På vei til en venn
Det som egentlig fenget meg mest er at den foregår i et område jeg bodde som barn - jeg hadde venner som bodde i de samme blokkene som hovedpersonen og barnehagen som nevnes kan godt være den jeg gikk i. Historien i seg selv, om den mistilpassede gutten og alle de rare menneskene rundt ham, er sær samtidig som den føles velkjent - som regel foregår den på Skillebekk/Frogner og er skrevet av Lars Saabye Christensen... Merkelig og småabsurd -og den har en ekte elefant... (egen bokhylle)

A. S. Byatt - Besettelse
Nerden i meg er litt frustrert over Besettelse. Byatt har ikke bare diktet opp to viktorianske poeter, hun har diktet opp to forfatterskap og serverer stadig tekstbrokker, sitater og enkeltdikt fra verk som ikke finnes og som jeg derfor heller ikke kan få lest... Den er et imponerende stykke arbeid - i tillegg til selve romanintrigen som foregår på to tidsplan er det dagbøker, brev, lange episke og en del kortere dikt fra hvertfall fem forskjellige karakterer og dermed forskjellige stemmer. Spennende som en krim, men jakten på litterær historie er jo mye mer interessant enn jakten på en drapsmann. (egen bokhylle)

lørdag 4. november 2017

Litteraturhuset i oktober

Jeg har et mål om minst et par besøk på Litteraturhuset i halvåret. Hvor mye det blir i praksis varierer - jeg leser alltid sesongprogrammet nøye når det slippes, og noen ganger resulterer det i ville gledeshyl og umiddelbare billettkjøp, andre ganger bare i et uinteressert skuldertrekk (og innimellom litt mumling om hvor lang man egentlig skal trekke litteraturbegrepet...). Høsten to besøk (jeg skulle gjerne hørt Sara Danius om årets Nobelrpisvinner også, men man kan ikke rekke alt...) kom med bare en ukes mellomrom i oktober - Chimamanda Ngozi Adichie og Erika Fatland.

-Women should bloody well be allowed to make bad choices!

Feminismetema når den nigerianske forfatteren Chimamanda Ngozi Adichie samtaler med Ane Farsethås. Ovennevnte utsagn høstet spontan applaus fra et publikum med tross alt overraskende mange mannlige innslag. Fokuset var på feminisme og pamflettene hun har skrevet i den anledning
(-I really like telling people what to do...), likestilling og sexisme og kjønn og forventninger i litteratur og språk, samt Hillary Clinton (-I was going to try not to talk about Hillary, at least until halfway through... Det tok omtrent fem minutter... Trump ble forøvrig omtalt som whiner-in-chief), men de kom også inn på Americanah og Half a yellow sun. Veldig interessant, og mye gjenkjennende nikking og latter i salen. Jeg har bare lest Kvelningsfornemmelser av henne tidligere og føler selvfølgelig et akutt behov for å lese mer nå...

Ønsker ble visstnok oppfylt for begge parter da Carsten Jensen fikk intervjue Erika Fatland om hennes reise langs Russlands yttergrenser og om menneskene hun traff. Den nordkoreanske guiden som hadde "Jeg vet ikke" som standardsvar, den georgiske tidligere nattklubbsangerinnen hun etter en fuktig middag klatret opp til et kloster sammen med i to meter snø, sjåføren hvis kjæreste ble bortført i et bruderov, 28-åringen som hadde giftet seg tre ganger i jakten på den store kjærligheten og var innstilt på å gjøre flere forsøk. Ikke visste jeg at det er en bitteliten svensk koloni i Ukraina, men jeg satt med tårer i øynene da hun fortalte om deres skjebne. Hun kom også inn på dette med å reise som alene kvinne og at hun alltid sa at hun var nygift - tidligere hadde hun pleid å si at hun hadde vært gift i fem år, men det genererte så mye barnespekulasjoner. Nå ble det heller kommentarer om hva slags man hun var gift med siden hun reiste fra ham på denne måten, samt forslag om at den stakkars mannen burde få seg en kone til, så han hadde en hjemme også. Og på første rad satt ektemann Erik Fosnes Hansen og lo høyest av alle... Veldig spennende kveld, jeg vet hvilken bok jeg ønsker meg til jul.

Utsolgt med overføring til andre rom begge kveldene, ingen tvil om at forfattere trekker folk. Så en enkel bønn til alle mine medpublikummere, når vi sitter et par hundre mennesker tett sammen for å lytte til en samtale på scenen: Hold munn, skru av mobiltelefonen, legg vekk det knitrende godteripapirer og la babyen være hjemme. Takk.

onsdag 25. oktober 2017

Lesemåned september 2017

Åtte bøker i septemter, inkludert to lyrikksamlinger, en nobelprisvinner, tre bøker som har støvet ned i bokhylla i over ti år, en gammel historiebok og en ny norsk roman. Seks kvinner og to menn, en nynorsk, en svensk og to engelske.

Tomas Tranströmer - Samlade dikter och prosa 1954-2004
Langtidsprosjekt. jweg fant ut rundt nyttår at dikt på sengekanten vil være en god avslutning på dagen, og med 2-3 dikt nesten hver kveld tok Tranströmers samlede altså drøyt ni måneder. Det må vel være lov å si at Tranströmer ikke er den lettest tilgjengelige av poeter og Nobelprisvinnere... Han har en del dikt og formuleringer som er helt fantastiske, og en del flere som går nokså over hodet på meg... (egen bokhylle)

Rose Tremain - The Gustav Sonata
Gustav vokser opp i Sveits etter krigen, med en ikke akkurat kjærlig mor og en far som bare er et bilde på skjenken. Han døde som en helt, sier mor og vil ikke snakke mer om det, men det er mer bitterhet enn stolthet som skinner gjennom. Særlig tydelig blir det når Gustavs nye venn Anton, han med det jødisk-klingende etternavnet, er i nærheten. Her ligger det åpenbart krigs- og familierelaterte hemmeligheter og vaker, men historien er ikke så opplagt som man (jeg) kan tro underveis... Jeg kjøpte denne boka etter å ha lest omtaler om den på nettet, men delte ikke den aktuelle bloggerens begeistring. Det er en god bok, en kompleks og uforutsigbar historie - jeg kan ikke sette fingeren på noe, men det var en bok jeg var ferdig med i det øyeblikket jeg lukket den, jeg ble aldri følelsesmessig engasjert hverken i historien eller menneskene. (nyinnkjøpt)

Helga Flatland - En moderne familie
Jeg liker at Helga Flatlands romaner er omtrent en ettermiddag lange -så også hennes nyeste, En moderne familie, som jeg likte mye bedre enn den forrige. Er litt lettet over det - jeg elsker Afghanistan-trilogien hennes og var så skuffet da Vingebelastning ikke levde opp til forventningene. En moderne familie handler om tre voksne søsken og hvordan det påvirker dem når foreldrene deres plutselig skiller seg i en alder av 70. Det er egentlig ikke historien i seg selv som engasjerer meg mest, men alt romanen diskuterer og pirker i av familieforhold, samlivsformer og ikke minst søskenforhold. De tre søsknene som bytter på fortellerstemmen gjennom boka - to søstre og en minstebror - er hhv 40, 38 og 30. Selv har jeg (37) en storesøster (39) og en lillebror (32) samt skilte foreldre (som riktignok skilte seg 35 år tidligere enn disse) - gjenkjennelsesfaktoren er jo til stede, for å si det sånn... (lånt på biblioteket)

Catherine Clément - Theos reise
Å skrive en fagbok i romanform er en kunst få behersker. Jostein Gaarders genistrek i Sofies verden var at han skilte ut filosofihistorien i egne brev heller enn å flette den inn i handlingen. I Catherine Cléments Theos reise er all religionshistorien og -kunnskapen hun ønsker å formidle integrert i fortellingen, i form av mange og lange forklarende samtaler som utgjør mesteparten av bokas 600 sider. Det blir mye og overveldende - for mye, selv om det er interessant og lærerikt skal det jo være en roman. Ungdomsroman, til og med - ser ikke helt for meg å anbefale den til så mange elever. Den egentlige historien, som her nærmest blir en rammefortelling, om 14 år gamle Theo som reiser verden rundt sammen med eksentriske tante Marthe for å oppdage religionene og bli frisk fra sin mystiske sykdom blir ikke engasjerende nok, fordi den ikke får nok plass og fordi den etterhvert blir nokså merkelig... Dessuten er nevnte 14-åring, til tross for at han skal være et tilnærmet vidunderbarn, i overkant uvitende om det meste som har med religion å gjøre (selv med en ateistisk oppdragelse uten religionsundervisning er det ganske imponerende å vokse opp i katolske Frankrike uten å ha hørt om Judas, for eksempel) og ikke så rent lite frekk og uhøflig. Jeg liker alltid eksentriske tanter, da - det er jo det jeg skal blir når jeg blir stor... Boka er opprinnelig fransk, jeg mistenker at det lugger litt i oversettelsen her og der uten at jeg helt kan sette fingeren på det (bortsett fra uttrykket lang som en brødløs dag - det var så merkelig at jeg sporenstreks sendte forespørsel til franskkyndig venninne og fikk bekreftet at ja, det er et fransk uttrykk). Pluss for omfattende register, da - det gjør det jo mulig å finne tilbake til og bruke all informasjonen boka er overfylt av. (egen bokhylle)


Kveldsstund med Theo og Stamfaren.

Ruth Lillegraven - Urd
Jeg hadde mitt første møte med Ruth Lillegravens dikt-fortellinger da Sigd var bokvalget på en av lesekveldene til Det Norske Teatret tidligere i år - det var så vellykket at Urd helt automatisk ramlet ned i handlekurven på forlagenes høstsalg. Poetisk om fortid og nåtid, bygd og by, generasjoner og slekters gang. Jeg er egentlig ikke så begeistret for diktsamlinger som også (eller primært) skal fortelle en historie, men Lillegraven får det til fungere, både som enkeltdikt og helhet. (nyinnkjøpt)

Elizabeth Jenkins - Elizabeth and Leicester
Jeg varslet jo mer Tudor-historie - Elizabeth and Leicester av Elizabeth Jenkins (som også er representert i bokhylla med en Austen-biografi). Først utgitt i 1961, min pocketutgave er fra 1972 med kulepenn-inskripsjonen Fra Kirsti. 21. august 1972. Bruktbøker Om dronning Elizabeth I og hennes forhold til Robert Dudley, jarlen av Leicester. Eller omvendt, det er vel forsåvidt hans liv som er utgangspunktet. I motsetning til Philippa Gregory er Jenkins overbevist om at de aldri hadde et fysisk forhold, men det er nok av intriger her likevel. En del kjent (både av intriger og historiske hendelser) og en del jeg ikke visste - nå vet jeg mye mer om Englands rolle i den spansk-nederlandske konflikten, for eksempel. Liten skrift, mange sider og mange navn og årstall - ikke en bok man sluker på en ettermiddag... (egen bokhylle, looppemarkedfunn)


Tudor-toglesing i høstregn.


Jonathan Safran Foer - Ekstremt høyt og utrolig nært
I kategorien "Bøker alle andre har lest før meg"... Har lest flere intervjuer med og anmeldelser av Jonathan Safran Foer i det siste i forbindelse med at han har en ny bok ute i høst, så jeg fant ut det var på tide å lese noe av ham - boka har stått i bokhylla siden den kom og jeg glemte å avbestille den i bokklubben... Dessuten er det jo på sett og vis en 9/11-bok, så det var et passende tidspunkt på så mange måter. Den balanserer litt på grensen for begeistring - overmodent, snusfornuftig vidunderbarn er en vanskelig balansegang - men blir litt for flink og fiffig og form over innhold - jeg ble aldri så veldig grepet. Dessuten har den bilder, det er aldri en god ting... Fort og greit lest, da. (egen bokhylle)


Pearl Abraham - Rachels roman
En gammel kassert biblioteksbok om en jente som vokser opp i en strengt ortodoks jødisk familie i USA på 90-tallet. Det ligger i kortene at det vil komme et opprør, men når det endelig kommer føler jeg meg litt snurt - vi får opptakten og resultatet, men det i midten hoppes det bare (u)elegant over... Det mest interessante er innblikket i det lukkede jødiske samfunnet - for de som har lest Bare i Brooklyn og vil ha mer fra det samme miljøet (men Una LaMarches ungdomsbok er bedre). (egen bokhylle)

onsdag 27. september 2017

Litterære tekstiler


Vanligvis holder jeg håndarbeid og andre ikke-litteraturrelaterte sysler til den andre bloggen, men en veske med en lesende kvinne må vel kunne høre til her også. Vesken er ikke så veldig stor, men en bok skal det nok bli plass til...

Og når jeg først driver litt kryssblogging, kan jeg jo også nevne at jeg var på Jane Austen-utstilling i sommer - jeg bringer dere herved Mr Darcys hvite skjorte (her i tørr tilstand...):


mandag 25. september 2017

Lesemåned august 2017

*skynder meg å få ut augustoppsummeringen før september er over*

Åtte bøker ble fasiten i august også, hele fem av dem fra biblioteket. En verdernskrig og en revolusjon, en stor satsleder og siamesiske tenåringstvillinger. En dronning, en hverdagskvinne og en elsket forfatter. Fra det lett og underholdende til det tunge og egentlig ganske forvirrende... Fem kvinner og tre menn, en engelsk og to svenske.

Sarah Crossan - En
En av Sarah Crossan er en ungdomsbok om to 17 år gamle siamesiske tvillinger som begynner på high school etter mange år med hjemmeundervisning. Innholdsmessig vil den litt for mye - i tillegg til de åpenbare temaene identitet, vennskap, å passe inn og forelskelse (aldri en ungdomsbok uten...) har vi også en lillesøster med anoreksi, en far med alkoholproblemer, en venninne med HIV, en familie med økonomiske problemer, og på toppen av alt dette kommer så bokas egentlige hovedplott, det som endrer alt. Jeg skjønner tidlig hvor det vil ende (sannsynligvis vil det ikke være like åpenbart for tenåringsleseren den er beregnet på), men det hindrer meg jo ikke i å sitte på balkongen og prøve å gråte så lydløst at naboen ikke skal legge merke til det... Det som hever boka over mengden (i tillegg til det unektelig nokså originale valget av hovedpersoner) er det litterære grepet - dette er en roman i diktform. (lånt på biblioteket)




En - ungdomsroman med kapitteldikt (diktkapitler?)


Walter Graebner - Min venn Churchill
Denne lille boka kom ut i 1965. Det er ikke en klassisk biografi, mer en samling anekdoter og personlige minner fra etterkrigsårene - ganske underholdende, han var jo en smule eksentrisk. I bunn og grunn en morsom bagatell, om mannens vaner, uvaner og andre særheter i godt voksen alder, inndelt i kapitler som Churchills dag, Churchill som vert og Churchill i ledige stunder. Jeg fant den på jobben, om den fortsatt har noe på et vgs-bibliotek å gjøre er jeg ikke så sikker på... (lånt på biblioteket)

Ralf Rothnmann - Å dø om våren
Krigsskildringer trenger ikke blodige slag og store ord - det blir egentlig mer gripende og effektfullt uten. 17 år gamle Walter blir tvangsvervet på en dansefest, blir sjåfør for hæren og kommer aldri helt fram til fronten den siste krigsvåren, men får med seg nok av krigens grusomhet likevel. Den er en bok jeg er glad for at jeg leste, men jeg vil helst ikke lese sånne bøker for ofte... (lånt på biblioteket)

Susannah Carson (red.) - A truth universally acknowledged
En samling med Jane Austen-essays fra kjente forfattere og litteraturskribenter - mye interessant, jeg kjenner behov for noen gjenlesninger... Det eneste som irriterte meg var at det ikke er oppgitt når de forskjellig er skrevet, det hadde vært nyttig å fått plassert dem i en litt større kontekst. Om et essay er skrevet på 30-tallet eller 90-talle har litt å si... (egen bokhylle)

Kristoffer Leandoer - September
Det starter med en døende kvinne i en sykehusseng. Boka veksler mellom nåtid (bokas nåttid, vel å merke, et sted på 70-tallet. Det tok litt tid før det falt på plass for meg) og fortid - veien fra hvem hun var til hvem hun ble. Lett er som alltid et relativt begrep når man snakker om litteratur, men selv om temaet høres veldig tung ut er ikke boken tung å lese, språk og fortelling glir godt, med formuleringer jeg innimellom var fristet til å spre videre på snapchat underveis. En livsskildring som uten å være spektakulære på noe vis likevel ble en fin historie. (egen bokhylle)


Lese-ute-sesongen forsetter, her ved Frognerkilen.

Inger Bråtveit - Alice A4
Dette var en merkelig bok... Om 15 år gamle Alice som treffer en eldre mann og innleder et forhold til ham. Den fortelles i første person, dels av Alice (15) og del av Alice (voksen), så vidt jeg har skjønt. Kapitler på maks en side, en del er bare en setning. Full av bilder og allegorier, epler og tåresjøer og trær som vokser i boligblokker. I følge baksiden går boka i ein meddiktande, mytologisk og ulogisk dialog med Alice i Eventyrland - et teselskap her, et Wonderland der, kjæresten er i ferd med å utvikle kaninører... Jeg trodde det var en ungdomsbok, det er det hekt klart ikke. Mest for den avanserte leser som liker å tolke og analysere - jeg er ikke overbevist om at den leseren er meg. Jeg kom meg gjennom den, men jeg er fortsatt ikke så sikker på om jeg egentlig skjønte den... (lånt på biblioteket)

Philippa Gregory - Jungfruns älskare
Philippa Gregory skriver som vanlig om britiske kongeligheter, denne gangen om dronning Elizabeth I og hennes forhold til Robert Dudley, jarlen av Leicester. Gregorys dronning framstår som så mye svakere og mer hjelpeløs enn jeg er vant til å se henne omtalt og som en så stor kontrast til de sterke, selvstendige kvinnene Gregory vanligvis maner fram at det, sammen med enkelte veldig bastante konklusjoner, kommer litt i veien for lesningen. Jeg får akutte behov for å finne ut i hvor stor grad hun har historisk dekning for det, og i den forbindelse kan jeg varsle at fortsettelse følger i septemberoppsummeringen... (egen bokhylle, gammel salgskupp)

Helen Rappaport - 1917 Petrograd : Fanget i den russiske revolusjonen

Utbruddet av den russiske revolusjon, sett fra de vestlige statsborgerne (diplomater, journalister, sykepleiere og forretningsfolk, for det meste) ståsted og basert på deres brev og dagboksnedtegnelser. Det er et interessant perspektiv - øyenvitneskildringer og hverdagsliv gir et annet bilde av store begivenheter, selv om det ble litt vel mange personer å holde styr på (og bibliotekaren har jo litt problemer med at den flere sider lange oversikten over hvem alle var er ordnet etter fornavn...). Hvorvidt det er forfatter eller oversetter som skal ha mest skyld for tidvis ganske klønete språk og formuleringer skal være usagt, men de irriterende fotnotene får nok forfatteren ta på sin kappe. Det er mange av dem, og stort sett inneholder de unødvendige og/eller irrelevante tilleggsopplysninger (som at en av personene som dukker opp i fortellingen var overlevende fra Titanic. ). Er det ikke interessant nok til å fortjene plass i hovedteksten har det ikke noe i boka å gjøre, det er bare forstyrrende. (lånt på biblioteket)


Dessuten ramlet jeg innom (ok, det var en svært bevisst og oppsøkende handling) forlagenes boksalg. Sånn kan det gå...