fredag 14. januar 2011

Å være en Kennedy

Laurie Graham : The importance of being Kennedy / Rose F. Kennedy : Alt har sin tid

Irske Nora får jobb som barnepike i Kennedy-familien i Boston og blir en viktig del av oppveksten til John F. og hans mange søsken, både i USA og England.  Fokuset er på hjemmelivet og barna, særlig Kathleen og den tilbakestående Rosemary, som fikk en ganske trist skjebne. Graham forteller som alltid levende og interessant om en ganske nær historisk periode, og ved å legge historien i munnen på en fiktiv karakter, kan hun gi den en subjektiv og personlig vri og ta seg noen kunsteriske friheter, samtidig som de aller fleste hendelsene har rot i virkeligheten
Ettersom jeg ikke visste stort om Kennedy-familien og var nysgjerrig på hvor store friheter Graham hadde tatt, leste jeg Rose Kennedys (mor til John F. & co) selvbiografi etterpå. Nora stiller ikke akkurat Rose i et flatterende lys, og selv om hun i sin egen bok kommer bedre ut av det, er ikke Nora/Grahams framstilling tatt helt ut av løse lufta -hun framstår som en striks og krevende mor med store forventninger og ambisjoner, opptatt av fasade og tidvis ganske uforsonlig. Når datteren Kathleen dør i flyulykke, er alt hun skriver om det  at hun "...reiste i et privatfly sammen med noen venner til Paris[...]
"Vi mistet vår elskede Kathleen den 13. mai 1948." I følge Grahams bok -og wikipedia -skulle derimot Kathleen til Frankrike på kjærlighetsferie sammen med sin elsker -han var en gift engelsk adelsmann og foreldrene hennes var sterkt i mot forholdet.

Alt som er ubehagelig eller kontroversielt eller kan tenkes å lage den minste stripe i lakken på noen i familen benektes eller ties ihjel.Ekteskapet deres var fantastisk alltid (til tross for at det er allmenn kjent at mannen hennes var notorisk utro), alt mediene skrev om dem som ikke var utelukkende positivt var enten en misforståelse eller løgn og ondsinnede rykter.Selv når hun siterer (noe hun gjør mye og ofte -ikke minst de som skryter av henne) en politikers erindring om et møte med mannen  hennes, hvor han skal ha bannet i sinne, understreker hun at her husker nok politikeren feil, for hennes mann bannet aldri... 

Som alle vet -perfekte mennesker, eventuelt mennesker som strever hardt for å fremstille seg selv som perfekte, er ganske kjedelige. Når boka i tillegg er ustrukturert og rotete, hopper veldig i tid og stadig siterer  andre i tide og utide, sitter jeg først og fremst igjen med en følelse av vantro -hvordan er det mulig å gjøre et så spennende og innholdsrikt liv så uinteressant?

Les heller Grahams bok -eller, hvis du foretrekker fakta, en av de mangemangemange andre Kennedybiografiene som finns. 

Ingen kommentarer: