tirsdag 14. januar 2014

Jan Guillou - Brobyggerne og Dandy

Jeg har mistet oversiktet over hvor mange lærer som har levert tilbake Brobyggerne med ordene "Denne må du lese!" Lydig som jeg er gjorde jeg jo det...

Det handler om de tre fiskersønnene Lauritz, Oskar og Sverre fra en liten øy utenfor Bergen rundt forrige århundreskifte. De får via tilfeldigheter og god hjelp studere til ingeniører i Dresden, mot at de etterpå jobber med byggingen av Bergensbanen. Men bare Lauritz vender tilbake for å oppfylle sin del av avtalen. Oscar rømmer til Afrika og bygger jernbaner der, mens Sverre forsvinner. Boka følger de to førstnevnte parallelt fram til avslutningen av 1. verdenskrig.

Jeg tror Brobyggerne er den første boka jeg har lest av Jan Guillou, og mannen kan jo å fortelle en historie. Sidene går raskt unna - kanskje litt for raskt innimellom, jeg må tilstå noe skumlesning i noen av jakt- og krigskildringene. Lauritz' historie engasjerer meg nok hakket mer enn Oscars, det har sikkert litt å gjøre med at Bergensbanen føles nærmere og lettere å forholde seg til enn jernbanebygging i Afrika. Språket må vel kunne sies å være funksjonelt, det er få irritasjonsmomenter, men heller ingen språkblomster eller minneverdige formuleringer. Det samme kan vel egentlig sies om boka som helhet - det fenger og underholder uten å utmerke seg voldsomt i noen retning.

Det er mulig det er fordi jeg kjenner Guillous rykte som mannegris, men det som irriterer meg klart mest i boka er skildringene av Oscars seksuelle eskapader hos barundi-kvinnene - det smaker litt for mye av en middelaldrende manns fantasier. Særlig når ingenting av det jeg finner om barundi-follet sier noe som helst om at de skulle være et matriarkat, eller at de på den tiden hadde en regjerende dronning. Scenene mellom Ingeborg og Christa viser også at å skrive om kvinner ikke er Guillous sterke side.

I Dandy får vi tredjebror Sverres historie, fra han rømmer fra brødrene i Dresden for å være med sin mannlige adelige britiske elsker. Vi går med andre ord tilbake i tid igjen, og akkurat det irriterer meg litt. Den perioden ble vi jo ferdige med i forrige bok - vi var kommet til 1919 nå, jeg vil videre. Det ville antagelig irritert meg mindre hvis det i det minste ble forsøkt kamuflert som et tilbakeblikk - vi er egentlig i 1920, men Sverre forteller hva han har bedrevet de ti siste årene. Men nei.

Skjønt, det som egentlig irriterer meg mest er vel at boka ikke er på langt nær så fengende som den forrige (her har også mine lånende lærere vært påfallende samstemte). Herskapelig liv på den britiske landsbygda har blitt gjort så mange ganger før, med de samme karaktertypende og mer interessante intriger. Leflingen med Bloomsbury-miljøet føles litt påtatt - i det hele tatt blir det litt for overfladisk. Dessuten mener jeg en hel del om slutten, men det er litt vanskelig å gå inn på uten å avsløre altfor mye...

Bok tre (av jeg-vet-ikke-hvor-mange) i serien er i salg nå - jeg må nok lese den også, i håp om at den er mer av Brobyggernes kaliber enn Dandys.

Ingen kommentarer: