lørdag 10. desember 2016

Nobelprisvinnerne og jeg

Hver år i disse Nobeltider begynner jeg å lure - hvor mange av Nobelprisvinnerne i litteratur har jeg egentlig lest? Siden jeg uansett tilbringer kvelden i sofaen med Nobelbanketten på tv (mer opptatt av kjoler og tiaraer enn presentasjonene av prisvinnerne, når sant skal sies) kan jeg jo benytte anledningen til å sette opp en liste over hvem og hva. Med forbehold om at jeg kan ha glemt noen - jeg er vel neppe den eneste som kan se gjennom gamle leselister og ikke huske hverken bok eller forfatter - Hæ, har jeg lest den...?

Bjørnstjerne Bjørnson (1903) - En glad gut og diverse småstykker som Faderen og andre norsktime-klassikere. Jeg spilte en gang for lenge siden Marit på klassens juleavslutning og sang Kom bukken til gutten mens jeg leide en klassekamerat som krøp på hender og knær iført en vrengt saueskinnskåpe i bånd rundt på scenen. Det finnes bilder...

Rudyard Kipling (1907) - Jungelboken og Den andre jungelboken. Overraskelsen da jeg som barnfikk vite at Disney-filmen var basert på bøker - og gleden over at boken faktisk fantes i huset, i form av min fars utgave fra 1961 (nå er den min...). Det var også første gang jeg oppdaget hvor mye en historie kan forandres fra et medium til et annet. Kipling er jo også opphavsmannen til Slik gikk det til-historiene, om hvordan elefanten fikk lang nese , for eksempel.

Selma Lagerlöf (1909) - En härrgårdssägen og Dagbok för Selma Ottilia Lovisa Lagerlöf. Jeg har venninner som elsker Selma Lagerlöf, jeg har aldri blitt helt revet med. Men jeg har heller aldri prøvd med på noen av de største verkene hennes, så jeg skal nok gi henne en sjanse til. En tebutikk i Karlstad selger en god te oppkalt etter henne og kakeoppskriftene utgitt i hennes navn kan også anbefales, så jeg har uansett gode assosiasjoner...

Knut Hamsun (1920) - Markens grøde, Victoria og, Mysterier. Hamsun har jeg lest delvis fordi man som litteraturinteressert norsk bibliotekar faktisk må og delvis, både når det gjelder Markens grøde og Mysterier, i forbindelse med teateroppsetninger. Mysterier likte jeg, de andre er jeg litt mer lunken til.

George Bernard Shaw (1925) - Pygmalion. Stykket som musikalen My fair lady er basert på - min utgave inneholder begge tekstene. Det kommer dessuten fram der at Shaw mente at slutten i My fair lady, hvor Eliza og professor Higgins får hverandre, slett ikke er noen happy ending - i hans øyne var Eliza og Freddie et mye mer naturlig par.

Sigrid Undset (1928) - Kristin Lavransdatter. Jeg er nesten litt overrasket selv over å innse at jeg ikke har lest mer av Sigrid Undset - jeg har da tenkt stadig vekk at jeg skal lese noen av de moderne romanene hennes, men så langt har jeg tydeligvis aldri kommet. Jeg aner et lite lesemål for 2017... Kristin Lavransdatter hadde jeg med meg - og leste - som reiselektyre da jeg var på språkreise i England som 14-åring, En sånn tenåring var jeg...

Luigi Pirandello (1934) - Seks personer søker en forfatter. Å se dette stykket var som å bli pirket i hjernen - metafunderinger på høyt nivå. Jeg måtte lese det etterpå for å kunne fundere litt mer.

Pearl Buck (1938) - Peony. Jeg hadde bare kastet kort blikk på Bucks bøker på biblioteket og avfeid dem som typisk underholdningslitteratur, så jeg ble litt overrasket (og en liten smule skamfull over egne fordommer) da jeg oppdaget at hun faktisk var Nobelprisvinner. Hun skriver mye fra det som dengang var kjent som det fjerne Østen, jeg synes hun var mer interessant å lese for miljøskildringer og historisk interesse enn for selve fortellingen.

T. S. Eliot (1948) - Old Possum's Book of Practical Cats. Jepp, en Nobelprisvinner til som jeg har lest på grunn av hans bidrag til musikalverdenen... Denne diktsamlingen er, for de som ikke vet det, utgangspunktet for Andrew Lloyd Webbers Cats.

Ernest Hemingway (1954) - Og solen går sin gang. Enhver mann som vil være både macho og intellektuell oppgir Hemingway som sin favorittforfatter, det er hvertfall inntrykket jeg har fått... For meg som elsker lange setninger og avanserte formuleringer er ikke Hemingway det opplagte førstevalget, men ar jeg nettopp hadde lest The Paris Wife (McLain) og derfor visste hvem alle var basert på gjorde det mer interessant, Virkelighetslitteraturen er ikke ny...

Halldór Kiljan Laxness (1955) - Islands klokke. Å lese om Island på 1600- og 1700-tallet var spennende - jeg har vel knapt lest annet derfra enn sagaer og nåtidslitteratur, men de har jo noen hundre år med historie mellom der...

Albert Camus (1957) - Den fremmede. Jeg leste Camus da jeg hadde fransk litteratur som enkeltemne i bibliotekarutdannelsen, men må ærlig innrømme at jeg ikke husker stort...

Pablo Neruda (1971) - Oder. Nerudas oder handler ikke bare om det store og høytidelige, men vel så mye om de små hverdagstingene - hva med en ode til maisen?

José Saramago (1998) - Det året Ricardo Reis døde (tror jeg...). Ok, dette er litt pinlig... Jeg vet at jeg har lest en bok av José Saramago, det var på ferie i Italia i 2006 og det var pappas bok (Saramago er en av hans favoritter) - jeg hadde lest ut min medbragte og gikk dermed løs på hans - men jeg er altså ikke sikker på hvilken det var...

V.S. Naipaul (2001) - A House for Mr Biswas. Denne sto i bokhylla noen år før den ble lest, og jeg var overbevist om at forfatteren var inder. Det er han ikke - han tilhører den opphavelig indiske befolkningen på Trinidad og Tabago. Et eksempel på at litteraturen åpner verdener man ikke visste fantes...

Elfriede Jelinek (2004) - Pianolærerinnen og Hva skjedde etter at Nora hadde forlatt sin mann?Av alle Nobelprisvinnerne jeg har lest, er Jelinek den mist tilgjengelige med god margin. Tunge og intellektuelle bøker jeg ikke er helt sikker på om jeg egentlig helt fikk taket på - eller likte.

Orhan Pamuk (2006) - Snø. Igjen et eksempel på bøker som tar meg med til steder og miljøer jeg ikke vet noe om. Komplisert og fascinerende, og nok en forfatter jeg stadig tenker at jeg burde lese mer av.

Doris Lessing (2007) - Sommeren før mørket. Den intellektuelle overklassekvinnen finner seg selv, sin frihet og sin selvstendighet - den eneste Lessing-boka jeg har lest var umiskjennelig 70-tallslitteratur.

Patrick Modiano (2014) - Lilla smycket. Modiano er en av prisvinnerne jeg aldri hadde hørt om før han fikk prisen. Siden jeg var i Sverige (hvor han fantes oversatt) rett etter annonseringen og bøkene hans var utstilt overalt, falt det seg så naturlig å plukke med seg og lese en bok. Mye mellom linjene, men den føles likevel ikke utilgjengelig.

19 av 113 er vel ikke så voldsomt imponerende, men det er jo en start...

Eugene O'Neill (1935) og Samuel Beckett (1959) har jeg strengt tatt ikke lest, men jeg har sett verk av begge på scenen. Dessuten har jeg vært borti enkeltdikt av Tomas Tranströmer (2011) og selvfølgelig sanger av årets prisvinner Bob Dylan, men ikke i stor nok grad til at jeg synes det kvalifiserer til "har lest"-stempelet. Dikt, noveller og kortere tekster av andre prisvinnere har sikkert også krysset min vei på et eller annet tidspunkt - dessuten har jeg jo truffet Toni Morrison (men enda ikke lest henne. Synd og skam).

Forøvrig kan jeg melde fra banketten at min favoritt-tale for kvelden kom fra kjemprisvinner Sir J. Fraser Stoddart - han var så engasjert og arbeidet var åpenbart så viktig for ham at det var rørende. Dessuten siterte han Robert Burns (han er tross alt skotte) og lyrikk løfter enhver tale.

Ingen kommentarer: