torsdag 25. mai 2017

Prosjekt Shakespeare - annen rapport

Første rapport (Romeo og Julie og Macbeth)

Shakespeare-prosjektet mitt, med utgangspunkt i Inger Merete Hobbelstads essay-samling Å leve med Shakespeare går videre, litt i rykk og napp.

Stor ståhei for ingenting
Det var første gang jeg var på kino helt alene. Året var 1993 (ergo var min alder ca 13), stedet var passende nok Filmteatret og filmen var Stor ståhei for ingenting - i Kenneth Branaghs sprudlende, solfylte utgave. Kjærligheten var umiddelbar (morsomt nok gir Hobbelstad, som er samme årgang som meg,  uttrykk for mye av den samme tidlig-tenåring-begeistringen i sitt essay), noe som bidro til at dette var et av de første Shakespeare-stykkene jeg faktisk leste. Når det gjaldt karakterene var min lojalitet delt - Claudio og Hero var jo det typisk romantiske, vakre paret (jeg hadde en plakat av Claudio, spilt av Robert Sean Leonard på veggen lenge. Da han 15 år senere dukket som den godt voksne og ikke voldsomt romantiske legen Wilson i House lo jeg godt -da jeg endelig kjente ham igjen), men de kom likevel litt i skyggen av Beatrice og Benedick - rappkjeftethet og sarkasme har alltid stått høyt i kurs hos meg. Når jeg gjenså filmen enda en gang oppdaget jeg at ting har endret seg - i en alder av 36 finner jeg Kenneth Branaghs Benedick mest tiltrekkende på alle måter. Akk, hva alderen gjør med en...


 Med dette utgangspunktet var det ikke til å unngå at jeg hvinte og fikk akutte behov da jeg kom over Marina Fioratos roman Beatrice and Benedick, som vil være en forløper til Shakespeares stykke. Det antydes jo at Benedick og Beatrice har en felles fortid, og Fiorato skriver sin tolkning av den. Jeg var i utgangspunktet positiv, men entusiasmen min minsket jo lenger bort fra utgangspunktet hun skrev seg. Det blir rett og slett så mørkt og dystert og alvorlig at jeg sliter med å tro på at det kan bli så lett og lystig etterpå - og det det i det hele tatt handler om de samme personene. Særlig Don Pedro får ufortjent hard medfart. Du skal ikke komme her og være slem med karakterer jeg er glad i...

Som dere vil
Siden jeg akt hadde billett til Nationaltheatrets oppsetning av Som dere vil, avvik jeg fra min plan om å la essayenes rekkefølge bestemme lesingen. Dette er et stykke jeg ikke hadde noe forhold til i noen form, så jeg stilte på teatret med (nesten) helt blanke ark. Kvinne kler seg ut til mann som later som om han er kvinne og benytter anledningen til å oppdra mannen hun er forelsket i. Forviklingskomedie på høyt nivå, med et mildt sagt lekent forhold til kjønnsroller. Nationaltheatrets versjon er et anakronistisk overflødighetshorn i overkant fullt av idéer og innfall - noen burde kanskje husket uttrykket kill your darlings i tide... Interessant nok, alle sceniske knep tiltross, er det fortsatt teksten jeg ler mest av. Nok et bevis på at Shakespeare er en slitesterk herre. Jeg kom meg ganske greit gjennom originalteksten også - adskillig mer lettlest enn Machbeth, for å si det sånn...

For Shakespeare-noviser er begge disse stykkene et godt sted å begynne - morsomme, lette og med intriger som kunne drevet en såpeopera i minst en sesong...

onsdag 3. mai 2017

Lesemåned april 2017

Bare fire fullførte bøker i april høres såpass stusslig ut at jeg føler behov for å forsvare meg med at jeg er omtrent halvveis i en engelsk murstein av en biografi om John F. Kennedy. Det er ikke det at jeg har lest mindre enn normalt, men sidene flyr ikke akkurat når jeg leser om amerikansk innenrikspolitikk på 50-tallet... Av de bøkene jeg faktisk har kommet meg gjennom er alle skrevet av kvinner, tre er romaner og tre handler på en eller annen måte om bøker og litteratur.

Kenizé Mourad - I den døde prinsessens navn
I følge omslaget er denne historien om barnebarnet til den siste tyrkiske sultanen, løst basert på en sann historie, "en østlig Tatt av vinden", som ble en internasjonal bestselger på slutten av 80-tallet. Den er ingen stor litterær opplevelse (ikke minst mangler den den store kjærlighetshistorien man kan forvente ut fra Tatt av vinden-sammenlikningen, som jeg ikke helt kan skjønne begrunnelsen for), men det historiske er ganske interessant. Tyrkia og Libanon på 1920-tallet, oppløsningen av det ottomanske riket og ettervirkningene av første verdenskrig med de alliertes kontroll i Midt-Østen, India på 30-tallet med frigjøringskamp og krigsopptrapping.

Jeg er litt usikker på om det er oversetteren eller forlaget som skal idioterklæres når bokas tittel kommer tilbake som en viktig, meningsbærende setning i siste kapittel - og de ikke klarer å bruke samme ordlyd begge steder Originaltittelen er De la part de la princesse morte, den norske tittelen er I den døde prinsessens navn mens formuleringen som brukes i teksten er På vegne av den døde prinsessen. Og nei, jeg har ikke originalteksten foran meg så jeg kan sjekke at det er den samme formuleringen som brukes begge steder på fransk, men det er jo ganske åpenbart. Jeg lurer også på om problemet ligger hos forfatter, oversetter eller hovedperson når mannen som forlater henne i slutten av juni sier at han blir borte i minst seks måneder og hun forventer ham tilbake i september...

Boka sliter forøvrig med det mange "basert på en sann historie"-bøker gjør - et liv har ikke nødvendigvis, uansett hvor spennende og innholdsrikt det er, en god litterær spenningskurve, og det krever en god (bedre...) forfatter for å løse den utfordringen. Forøvrig et du at du leser en litt gammel bok når ord som hummus, burka og imam får forklarende fotnoter... (egen bokhylle, kassert bibliotekseksemplar)

Jen Campbell - The Bookshop Book
Dette er akkurat det det høres ut som - en bok som forteller om spesielle bokhandlere over hele verden. Spesialiserte og generelle, bruktbokforhandlere og kjeder, i kirker, på husbåter og med trykkerier og gårdsbruk. Nå har jeg lyst til å åpne min egen... (nyinnkjøpt, Fretex)

Marina Fiorato - Beatrice and Benedick
Bøker som referer til andre bøker er som regel alltid gøy. Bøker som går i direkte dialog med og spinner videre på eksisterende litterære verk er en adskillig vanskeligere balansegang - man skal skape et selvstendig verk uten å komme i direkte konflikt med (eller plagiere for mye fra) originalhistorien eller endre for mye på karakterenes personligheter. Marina Fioratos Beatrice and Benedick, som er en slags forløper til Shakespeares Much ado about nothing, starter lovende, men vandrer altfor langt vekk fra det meste. Det blir en altfor lang og mørk og komplisert historie som jeg ikke tror på at kan lede opp til det muntre, lette stemningen og hendelsene hos Shakespeare. Dessuten begår Fiorato et ganske ondskapsfullt og unødvendig karakterdrap på Don Pedro, og det er faktisk ikke greit å endre på handlingen i Romeo og Julie etter eget forgodtbefinnende... Antagelig ville jeg likt boken bedre (men fortsatt hatt en del innvendinger) om jeg ikke hadde kjent så godt til og vært så glad i Shakespeare-stykkene og -karakterene hun herjer med, men når man velger å skrive ut fra et eksisterende litterært univers må man jo regne med at det er noe leseren har med seg. (egen bokhylle)


Rabih Alameddine - En overflødig kvinne
Da alle arabiske jenter sto i kø og ventet på at Gud skulle dele ut genet som gjør alle desperate etter å gifte seg, mnå jeg har vært et annet sted, trolig oppslukt av en bok. 

Denne ene setningen på baksiden av boka overbeviste meg om at denne måtte jeg bare lese... En overflødig kvinne handler om en eldre kvinne i Beirut som har trosset konvensjonene og viet sitt liv til litteratur heller enn familieliv. Jeg likte den veldig godt - full av litterære referanser og sitater og et dryss sarkastisk humor, men også en interessant historie. Et bok som viser hvor mye vi mennesker har felles, på tvers av geografi, alder og tilhørighet. Den skjemmes litt av noe slurv i oversettelsen, noe som er litt ironisk i en bok som delvis handler om nettopp oversettelser... (egen bokhylle)

mandag 1. mai 2017

Sálmabók (Reykjavík, 1907)

 Da jeg skrev om mine bokinnkjøpsvaner forleden, var jeg inne på dette med å kjøpe bøker bare fordi de er gamle og fine, og gleden ved å spekulere på deres tidligere historie. I Göteborg i helgen fant jeg en ny bok i den kategorien.


Liten, svart og godt brukt - en islandsk salmebok fra 1907! Hvordan kunne jeg vel motstå den...


Jeg vet ikke om hun var bokas første og/eller eneste eier, men Auđur Finnbogadottir var hvertfall dyktig på kalligrafi.


Gullblomster på innsiden av permen.


Tittelbladet. Niende utgave, til kirke- og hjemmebruk.


Revne blader, rifter, hakk og bortslitte gullkanter. Den bærer preg av å ha vært flittig brukt - det gjør meg jo ikke mindre nysgjerrig på hvem og hvor og når - og på hvorfor og hvordan den dukket opp i en bruktbutikk i Göteborg.